Overgangen fra det forgjengelige til det evige

Meningen med livet er ikke å skulle «lykkes» på personlige og materielle premisser. Dette er en vrangforestilling som holdes i live av egoet og dets begrensede virkelighetsforståelse. I motsetning til hva egoet tror, er vi her for å bli kjent med oss selv bakenfor egoet, det personlige og dets begrensninger.

Dette er en vanskelig overgang fordi vi har identifisert oss med kroppen og dens begrensede oppfattelse av virkeligheten. Å gjennomleve egoets oppløsning, oppleves som en død og provoserer derfor overlevelsesinstinktet. Overgangen fra det personlige til det guddommelige – fra det forgjengelige til det uforgjengelige – oppleves som en identitetskrise.

Det egoet ikke er i stand til å se, er at virkeligheten bakenfor egoet er evig, tidløs og uforgjengelig. Med egoets oppløsning går alt som hører det personlige til, inkludert både drømmer, angst og lidelse, i oppløsning. Til gjengjeld kommer vi i kontakt med virkeligheten, slik den egentlig er, evig og tidløst til stede i det umiddelbare øyeblikket, bakenfor tid og rom. Hvis vi sammenligner den egentlige virkeligheten med solens lys, fremstår våre personlige drømmer i beste fall som blast måneskinn. Dette er i tråd med sannheten om at kilden, som er i det umiddelbare øyeblikket, er kilden til alt liv og alt lys. Alt vi opplever av drømmer på det personlige planet, er svake gjenskinn av det samme lyset, filtrert gjennom våre personlige sinn. Målet er å vende bevisstheten direkte tilbake til kilden som alt springer ut fra.

Kilden, som er evig, tidløs og uforgjengelig, er vår sanne identitet.