Gjennom mørke til lys
Det guddommelige er grenseløst, tidløst og evig av natur, mens materien fremstår som fragmentert, begrenset og bundet til tid og rom.
Angst er fenomenet som trekker sammen, størkner og fortetter det guddommelige inntil det tar form som mørk materie. I det materielle synliggjør angsten seg blant annet i form av kroppens dyriske instinkter.
Mens grenseløs og betingelsesløs kjærlighet er det guddommeliges natur, er angsten alltid til stede som en eksistensiell tilstand i materien.
Når sjelen trer inn i materien ved å inkarnere i en kropp, blir sjelen underlagt materien, og dermed også angsten. I denne tilstanden glemmer sjelen sitt guddommelige opphav og identifiserer seg i stedet med den forgjengelige kroppen den har tatt bolig i. Slik går sjelen inn i en sovende og drømmende tilstand hvor den er underlagt kroppens instinkter og er kapslet inn i angst. Så lenge vi lever slik, uten at vi er vår iboende angst bevisst, er det angsten som legger føringene for våre liv og dikterer vår virkelighetsopplevelse.
Selv om vi ikke er i stand til å observere det med våre fysiske sanser, er det i realiteten slik at det guddommelige gjennomsyrer alt, inkludert den mørkeste materien, oss selv og hele det skapte universet. Selv om de materielle formene fremstår som forgjengelige og begrensede for vårt sanseapparat, er alt i dypeste forstand guddommelig – og derfor også evig – av natur. Når formene går i oppløsning og «dør», skjer det i virkeligheten ikke noe annet enn at det guddommelige går fra én tilstand til en annen. Angsten, som har som formål å ivareta de materielle formenes overlevelse, er derfor – i et guddommelig perspektiv – irrasjonell.
Å gjennomskue angstens irrasjonelle natur – med andre ord at angsten ikke forteller oss sannheten om hverken oss selv eller virkeligheten rundt oss – er i seg selv en stor milepæl i menneskets sjelelige utvikling. Å passere denne milepælen er ensbetydende med at det kommer til syne et gryende guddommelig lys i vårt eget indre. Da begynner fasen av livet hvor vi ikke lenger utelukkende styres av angst, men hvor det guddommelige i større og større grad overtar styringen i våre liv.
Når vi styres av angst, går vi på langs med angsten og opptrer på angstens premisser. Når vi begynner å våkne opp til ikke lenger å tro på alt angsten forteller oss, begynner vi – med det gryende guddommelige lyset som navigasjonsinstrument – å gå på tvers av, og gjennom, angsten, med det formål å løse den opp i det lyset vi har i oss. Jo mer angst vi løser opp, jo sterkere blir lyset i oss selv, og jo bedre rustet blir vi til å møte de utfordringer som måtte komme videre på vår utviklingsvei – inntil vi til slutt smelter sammen med vårt guddommelige opphav og forløses i fullkommen, guddommelig frihet.
