Sjelens oppvåkning

Livet styres grunnleggende av to krefter: angst og kjærlighet. Guds natur er grenseløs og betingelsesløs kjærlighet. Kjærligheten strømmer ut fra Gud like naturlig og selvfølgelig som sollyset strømmer ut fra solen. Solen er også det nærmeste vi kommer en analogi på Gud i vårt skapte univers.

Guds kjærlighet diskriminerer ingen. Uansett hva vi gjør, og uansett hva omstendighetene i våre liv måtte være, er vi likefullt elsket av Gud. Gud er kilden som alt liv springer ut fra. Gud er ikke utenfor oss selv, men i oss. I sjelens dyp er Gud vår sanne identitet.

I skarp kontrast til den guddommelige kjærligheten står materien, hvis natur er angst. Angst er fenomenet som trekker sammen, størkner og fortetter det guddommelige inntil det tar form som mørk materie. Når sjelen trer inn i materien ved å inkarnere i en kropp, blir sjelen underlagt materien, og dermed også angsten. I denne tilstanden glemmer sjelen sitt guddommelige opphav og identifiserer seg i stedet med kroppen den har tatt bolig i. Slik går sjelen inn i en sovende og drømmende tilstand hvor den er underlagt kroppens instinkter og er kapslet inn i angst.

Det er den inkarnerte sjelens bestemmelse å gå gjennom den prosessen det er å våkne opp fra materiens og angstens grep. Alle erfaringer vi gjør oss og alle utfordringer vi møter på livets vei, har som formål å lede oss gjennom denne prosessen.

Ved å la seg inkarnere i fysisk kropp har Gud til hensikt å trenge inn i selv den dypeste og mørkeste materien. Gud utfordrer seg selv kontinuerlig ved å løse opp angst og gjøre om materielt mørke til guddommelig lys. Dette er Guds motivasjon for å holde skaperverket – slik det fremstår på både godt og vondt – i ånde.